Sharon Bolton

Tidevann

Oversatt av Sigrid Grande

S.J. BoltonOriginalens tittel: A Dark And Twisted Tide

Oversatt av Sigrid Grande

Opprinnelig utgave:Copyright © S.J. Bolton 2014

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS 2014

ISBN 978-82-02-47178-1

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsfoto: plainpicture/Bildhuset (jente) ogJohnny Ring (bakgrunn)

Kart på side 9: Tom Coulson/Encompass GraphicsSats: Type-it AS, Trondheim 2014

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS erenhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt iden utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtalemed Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.nowww.sjbolton.com

Til minne om Margaret Yorke, som var min nabo,mentor og venn.

Men det avhenger av med hvilket hell man leggerdette og hint sammen om det man får, blir en fiskog en kvinne hver for seg, eller kombinasjonen enhavfrue. Og hr. inspektøren kunne ikke kommeopp med noe bedre enn en havfrue, som ingen

dommer eller jury ville godta.

Charles Dickens: Vår felles venn

police

Dogs

Old

&

S

& S

B c Hi

ei

BLW

UL

Ri v e r T h a m e s

½0

&&&

DDDDDD

oliceliceceliol ciio cecpoo

DDDD

OldddOOld

eeeeeeeiiiiiiii

Ri vv e r

T h a m e s

PROLOG

Jeg er Lacey Flint, sier hun til seg selv idet solen ståropp og hun løfter først den ene og så den andre armenmens hun sparker fra med bein som takket være tosolide svømmeføtter er lengre og sterkere enn til van-lig. Jeg heter Lacey, gjentar hun, for dette identitetsm-antraet er blitt en likså stor del av det daglige ritualethennes som det å svømme ved daggry. Lacey, som erbløtt og søtt, og Flint, som er skarpt og steinhardt. Dethender Lacey morer seg over den iboende motsetnin-gen i sitt eget navn. Andre ganger må hun innrømmeat det passer henne perfekt.

Jeg er underbetjent Lacey Flint i Stor-London-politi-ets marineavdeling, erklærer Lacey stumt til sitt egetspeilbilde mens hun tar på seg sin nystrøkne uni-form og setter kursen mot sitt nye hovedkvarter vedWapping politistasjon i fortrøstningsfull visshet omat det for første gang på flere måneder føles somdet er politibetjent det var meningen at hun skullevære.

Jeg er Lacey Flint, pleier hun gjerne å si til seg selvom kvelden mens hun stenger vinduslukene på husbå-ten sin og kryper oppi den vesle dobbeltsengen i denforreste kahytten og hører vannet plaske mot skrogetog krafsingen fra skapninger som gir seg i vei for nat-

7

ten. Jeg bor på elven, arbeider på elven og svømmer ielven.

Jeg er Lacey, og jeg er elsket, tenker hun idet en høymann med turkise øyne nok en gang trer fremst itankene hennes.

«Jeg er Lacey Flint,» hender det hun mumler forseg selv idet hun driver vekk til verdenen av tenk-om,hvis-bare og fortsatt-mulig som andre kaller søvn, oghun lurer på om det noen gang vil komme en dag hvorhun glemmer at alt sammen bare er en eneste storløgn.

Lørdag 28. juni

1

Morderen

Pumpestasjonen ligger rett ved elvemuren ved Them-sen i London, ikke langt fra grensen til Rotherhithe ogDeptford, som en veggpryd på ball som for lengst hargitt opp håpet om å bli budt opp til dans. Det er sjel-den menneskene som går, sykler eller kjører forbi denhver dag, legger merke til den lenger, om de da i dethele tatt gjorde det i utgangspunktet. Den har alltidvært der, i likhet med veiene, den høye elvemuren oggangstien langs elven. Det er på ingen måte noen opp-siktsvekkende bygning, og det er aldri noe som skjer itilknytning til den. Til de brede tredørene på den enesiden kommer det ingen leveranser, og langt mindrekommer det noe ut. Vinduene er forseglet med plan-ker og kraftige stålnagler. Av og til kan kanskje noenpå gangstien legge merke til at murarbeidet er utsøkt,og at mønsteret rundt det flate taket er vakkert, på ennedtonet måte.

Men det er det få som gjør. Taket befinner seg overnormale siktlinjer, og det går ingen busser langs dennærmeste veien. Og elvetrafikken befinner seg selv-sagt langt nedenfor. Så dermed er det ingen som gle-der seg over at den lysegrå muren avløses av hvite

11

mursteiner i et gjentatt kryss- og tversmønster, og ens-artede skråstilte steiner. Viktorianerne var store på ut-smykning og forsømte heller ikke denne ubetydeligebygningen, selv om få av dem ville ha nevnt densopprinnelige funksjon i dannet selskap. Pumpestasjo-nen var satt opp for å pumpe kloakkvann fra Rother-hithes lavereliggende områder og ut i Themsen. Engang i tiden hadde den spilt en sentral rolle i å holdede omkringliggende gatene rene, men så hadde størreog mer effektive stasjoner kommet på banen, og envakker dag var det ikke lenger bruk for den.

Dersom forbipasserende skulle være nysgjerrige noktil å ta seg inn i den, ville de se at den, liksom tids-maskinen i Doctor Who, er mye større enn man fårinntrykk av fra utsiden, fordi minst halvparten av denbefinner seg under bakkenivå. Både de forseglede vin-duene og den store dobbeltdøren sitter to etasjer opppå veggene. For å nå opp til dem må man gå opp enjerntrapp og langs et snirklete galleri som strekker seglangs hele rommets omkrets.

Alt det tekniske utstyret er for lengst fjernet, men ut-smykningen består. Steinsøyler rager opp i taket, menden opprinnelig mørkerøde malingen er nå matt og fal-met. Tudor-roser slynger seg fortsatt i hverandre på top-pen av søylene, selv om de ikke lenger skinner likesnøhvitt. Muggen kryper oppover langs sidene på deglatte mursteinene, men kan ikke skjule den gode kvali-teten på dem. Alle som hadde fått muligheten til å kikkeinn i pumpestasjonen, ville ha ment at den var en litenarkitektonisk perle, et sted som burde bevares og prises.

Det kommer ikke til å skje. Den har i flere år nåvært på private hender, og de hendene er ikke inter-

12

essert i at den skal renoveres eller bygges ut. De hen-dene bryr seg ikke om at en eiendom ved elven, så nærbyen, sikkert er verdt mange millioner. Det eneste dehendene er opptatt av, er at den gamle pumpestasjo-nen fyller en for dem spesifikk funksjon.

Og den er tilfeldigvis også det perfekte sted å svøpeet lik.

Midt i rommet står tre jernbenker, hver av dem påstørrelse med et lite spisebord. Den døde kvinnen lig-ger på det som står nærmest avløpsrøret, og morde-ren peser av anstrengelsen med å få henne opp på det.Vannet renner av begge to. Den dødes hår er svartog svært langt. Det kleber seg til ansiktet hennes somsjøgress på et veltet båtskrog ved lavvann.

Månen er ikke stort mer enn en lys, buet øyevipppå himmelen, men langs elvemuren er det gatelys, oglitt av det når inn. Sammen med skinnet fra flere ol-jelamper som står i de buede nisjene i veggene, er detnok.

Håret løftes forsiktig så det bleke, fullkomne ansik-tet under kommer til syne. Morderen sukker. Det eralltid så mye enklere når ansiktet ikke er skadet. Såretrundt halsen er ikke pent, men ansiktet er uten enskramme. Øynene er lukket, og det er også bra. Øynemister glansen så fort.

Nå kommer det igjen, det store vemodet. Sorg – detfinnes egentlig ikke noe annet ord for det. De er såvakre, jentene, med sitt flommende hår og lange lem-mer. Hvorfor lokke dem vekk med løfter om redningog trygghet? Hvorfor leve for øyeblikket da håpet iøynene deres forvandles til skrekk?

13

Nok nå. Liket må kles av, vaskes og svøpes. Det kanligge igjen her resten av natten og tas med ned til elveni morgen. Like for hånden er de kantsydde lakenene,nylontauet og vektene.

Det varer ikke lenge før klærne er fjernet; bomulls-tunikaen og -buksene er ingen sak å klippe av, og detbillige undertøyet tar bare noen sekunder.

Å, så vakker hun er! Slank. Lange, spinkle bein;små, struttende bryster. Lys, perfekt hud. Med sinesterke fingre stryker morderen over de faste, fyldigelårene, langs omrisset av den vesle, runde kneskålenog videre nedover det perfekt formede smalbeinet ogleggens voksende bue. Fullkomne føtter. Den høye,elegante vristen, de små rosa tærne, tåneglenes per-fekte oval. I døden er hun det fullendte bildet påuoppnåelig kvinnelighet.

En harkende lyd, og så klemmer en kald, sterk håndom armen på morderen.

Kvinnen rører på seg. Ikke død. Øynene er åpne. Ikkedød. Hun hoster, puster hvesende mens hun famlerrundt på jernbenken i et forsøk på å sette seg opp.Hvordan kunne dette skje? Morderen er nær ved åbesvime av sjokk. Øyne som er blitt svarte av skrekk,stirrer på ham. Gjennom hostingen kommer enda merelvevann ut av den bleke munnen med bitemerkene.

En munn som ikke skulle hatt noe mer å si.Morderen griper etter henne, men er ikke rask nok.

Kvinnen har kravlet bakover og falt ned fra benken.«Aa! Aa!» skriker hun, lyden av et vettskremt dyr.Også morderen er vettskremt. Betyr det at det hele erover?

14

Kvinnen er på beina. Forvirret og desorientert, menikke så mye at hun har glemt hva som har skjedd medhenne. Hun begynner å rygge unna mens hun stirrerrundt seg på leting etter en utgang. Da blikket hen-nes møter morderens, sperrer hun det opp i forfer-delse. Det kommer ord ut av munnen hennes, ord somkanskje, kanskje ikke er ordene morderen hører.

«Hva er du?»Mer skal ikke til før raseriet er tilbake. Ikke «Hvem

er du?» eller «Hvorfor gjør du dette?», som begge villeha vært fullstendig rimelige spørsmål under omsten-dighetene, men «Hva er du?».

Kvinnen løper nå, ser seg om etter et vindu – somhun ikke kommer til å finne i denne etasjen – eller endør, som ikke kommer til å hjelpe henne.

Hun har fått øye på overetasjen og er på vei borttil trappen. Det er ikke mulig å komme ut den veien– vinduene er spikret igjen, og den massive døren gårdet ikke å åpne, men det er vinduer i taket som hunkan klare å knuse og dermed påkalle oppmerksomhe-ten til folk utenfor.

Morderen kaster seg frem og braker inn i trappenmed et smertefullt støt, får tak i kvinnens ankel ogbiter henne hardt i den kjøttfulle delen av leggen. Ethyl av smerte. Morderen rykker hardt i beinet hen-nes, det kommer et hvin, og så kommer hun ramlendened.

Morderen har henne nå, men hun er naken og glattav vann og svette, vanskelig å holde taket i der hunspreller som en ål. Bitingen og kloringen og den vold-somme sprellingen er utmattende, og morderen mis-ter grepet. Kvinnen har kommet seg opp. Få tak i

15

henne. Hun har falt, deiset hardt i steingulvet og slåtthodet. I ørska er hun lettere å håndtere. Opp medhenne. Lyden av hud som skraper langs gulvet. Hunfekter med armene, og de klolignende hendene for-søker å få tak i et eller annet – hva som helst – mennå har de kommet til det glatte metallrøret som føri tiden fraktet vannet ut herfra. Løft henne opp ogklatre etter henne. Skyv henne foran deg. Røret erkort, ikke stort mer enn en meter.

Rett under dem er det vann, og nå får de hjelp avtyngdekraften. Bøy deg, dra og – ja! – begge plaskeruti.

Og verden faller til ro igjen. Blir stille, myk og trygg.Forsiktig nå. Slipp taket. La henne synke. La henne

få panikk. Vent til hun kommer opp igjen og tar sittsiste desperate åndedrag, og så gjør du det. Opp avvannet i én voldsom bevegelse, og så ned igjen medhendene rundt halsen på henne. Og så nedover ognedover i dypet, helt til hun slutter å kjempe imot.

Klynget til hverandre i tett omfavnelse. En godmåte å dø på.

Torsdag 19. juni(ni dager tidligere)

2

Lacey

En enslig regndråpe som faller på landsbyen Kemble iCotswolds er forutbestemt til å bli del av den lengsteelven i England, og en av de mest berømte i verden.På sin 350 kilometer lange ferd til Nordsjøen kom-mer denne ene dråpen til å blande seg med hundrer avmillioner av andre som hver dag skylles under LondonBridge.

Av og til mens hun svømte blant dem, hendte det atLacey Flint tenkte på de millioner av dråpene, og be-geistringen dirret i hele kroppen. Andre ganger ga tan-ken på de ustoppelige vannmassene overalt henne lysttil å skrike av redsel. Men hun gjorde det aldri. Slukteman en munnfull vann så nær utløpet av Themsen, vardet store sjanser for at man kunne ta sin død av det.

Altså holdt hun hodet i været og munnen hoved-sakelig lukket. Da hun åpnet den for å trekke luftfordi muskler som beveger seg i raske svømmetak ikaldt vann, trenger oksygen, satte hun sin lit til at entidligere omgang med desinfiserende munnskyll villedrepe bakteriene. I nærmere to måneder nå, etter athun hadde kjøpt årgangsseilyachten som var hennesnye hjem, hadde hun svømt i Themsen så ofte tide-

19

vannet og forholdene tillot det, og hun var i bedreform enn noensinne.

Klokken 05.22 en juni morgen, så nært etter som-mersolverv at det like gjerne kunne ha vært det, vardet allerede mye trafikk på elven, og selv om hunholdt seg langs sørbredden, var hun nødt til å passeseg. Elvetrafikken holdt seg ikke alltid til midten avkanalen, og det var aldri noen båtførere som holdtutkikk etter svømmere.

Tidevannet var på sitt høyeste. Det var et tidspunktved høyvann, særlig om sommeren, da det var som omThemsen stanset opp og falt til ro, og i noen få mi-nutter – ti, kanskje femten – kunne man bevege seglike fritt gjennom den som gjennom et svømmebas-seng, og Lacey kunne glemme at hun var menneske ogavhengig av våtdrakt og svømmeføtter og antiseptiskmunnskyll for å overleve i dette fremmede akvatiskemiljøet, og i stedet bli ett med elven.

En elegant svart pilspiss av en måke streifet van-net foran henne før den dukket ned under overflaten.Lacey så den for seg der nede, med nebbet på vidt gapfor å sikre seg fisken den hadde fått øye på fra luften.

Hun fortsatte videre mot det ujevne svarte pæle-verket på en av de forfalne bryggene som strakte seglangs denne delen av sørbredden. De var blitt bygd forat større fartøyer skulle kunne legge til og losses, dengang London var en av verdens travleste kommersiellehavner, men de var blitt forlatt for flere tiår siden.

Nok en gang tok hun seg i å savne Ray. Hun sav-net å se de tynne armene hans foran seg, savnet denklare vannspruten når han av og til sparket fra forhøyt, men han hadde pådratt seg en sommerforkjø-

20

lelse noen dager tidligere, og kona hans, Eileen, haddesatt ned foten: Inntil han ble frisk, hadde han å holdeseg unna elven.

Under tretti meter igjen til bryggen. Med sansenei full beredskap, som alltid når hun svømte i elven,ble hun oppmerksom på noe. Det var bevegelse i van-net inne ved bredden. Ikke rekved; bevegelsen haddeikke forflyttet seg. Det fantes otre i Themsen, menhun hadde ikke hørt om noen så langt ned som dette.Ifølge Ray var det også andre mennesker som svømtei elven, men høyere opp, der vannet var renere ogstrømmen mindre stri, og så vidt han visste, var hanog nå Lacey de eneste som svømte så nær utløpet.

Lett urolig økte Lacey takten, plutselig ivrig etterå komme seg forbi bryggen, svinge inn i DeptfordCreek og ta fatt på den siste etappen hjem.

Nesten fremme. Ray pleide å svømme gjennom pæ-leverket som et lite ritual, men Lacey sørget for åholde seg unna det. Det var noe med det råtebefengtetreverket fullt av bløtdyr hun ikke likte.

En annen svømmer, tross alt, rett der fremme.Lacey kjente streifet av gleden ved en felles fornøyelse– og særlig av den skyldbetyngede typen. Etter hvertsom kvinnen kom nærmere, gjorde hun seg klar til åsmile og kanskje trå vannet litt og slå av en prat.

Bare at – det der var ikke svømming. Det var sna-rere dupping. Og armen som nettopp hadde sett uttil å vinke, beveget seg nå helt tilfeldig. Og armen varikke bare tynn – den var skjelettaktig. Et øyeblikk stokvinnen rett opp og ned. Så ble hun liggende på ryg-gen før hun forsvant helt. Sekundet etter dukket hunopp igjen. Muligens ikke engang en kvinne; det lange

21

håret Lacey hadde sett i det blendende motlyset, sånå ut til å være sjøgress. Og klærne som drev som etslør rundt liket, hadde forsterket den feminine frem-toningen. Men jo nærmere hun kom, jo mer kjønnsløsvirket den.

Lacey svømte nærmere mens hun sa til seg selv atdet ikke var noe å være redd for. Hun hadde fremde-les til gode å se et lik bli hentet opp av elven. Til trossfor sine to uker ved marineavdelingen, og til tross forThemsens vane med å by sine forvalter på minst ettlik i uken i belønning, hadde hun enten ikke vært påjobb eller opptatt på annet hold når likene hadde blittfisket opp.

I og med en brifing den første uken visste hun imid-lertid at Themsen skilte seg fra stillestående vann, deret lik normalt ville synke og deretter flyte opp til over-flaten først etter flere dager. I elven førte strømmeneog tidevannet med seg liket til det ble sittende fast i enhindring og kom til syne ved lavvann. Det var stederlangs Themsen som var beryktet i så måte, og som ma-rineavdelingen alltid gjennomsøkte først når noen blemeldt savnet. Lik som havnet i elven, ble som regelfunnet nokså raskt, og tilstanden deres var forutsigbar.

Etter to–tre dager begynte hendene og ansiktet åsvulme opp etter hvert som innvendige gasser sam-let seg opp. Etter fem–seks dager begynte huden åløsne fra kroppen, mens negler og hår forsvant ettersju til ti dager. Også omgivelsene bidro med sitt. Fiskog skalldyr, insekter og selv fugler som kom til, sattealle sitt merke på liket. Øynene og munnen pleide åvære det første som forsvant, slik at ansiktet fikk etskremmende og monstrøst preg, og båtpropeller eller

22

harde gjenstander i vannet kunne rive av store stykkerav kroppen. Elvelik var aldri noe hyggelig.

Veldig nær nå. Skikkelsen i vannet så ut som om denhoppet av forventning. Her er jeg. Jeg har ventet på deg.Kom og ta meg.

Hun hadde ikke druknet i går, såpass var tydelig.Det var veldig lite igjen av ansiktet: klumper av vass-trukkent rosa muskelvev langs det høyre kinnbeinet,litt mer rundt haken og halsen. Et vell av bitemerker.Også elvefloraen hadde gjort krav på liket. Det lillekjøttet som var igjen på det, hadde fått en grønnak-tig farge der en eller annen slags elvemose eller ugresshadde slått rot.

Et kranium med spinkle knokler og håret fortsattfestet til hodet, og tang som så ut som om den voksteut av den venstre øyehulen. Og klær, selv om disse el-lers pleide å forsvinne i elven. Eller ikke akkurat klær,men noe som så ut til å ha blitt svøpt rundt liket, ogsom nå var i ferd med å løsne og som i likhet meddet lange håret kom drivende mot henne. Det varsom om liket strakte seg etter henne; også armene varutstrakte, og fingrene krummet.

Mens Lacey sa til seg selv at hun måtte ta seg sam-men, at hun hadde en jobb å gjøre, og at hun ikkehadde noe å frykte fra et lik, begynte hun å trå vannet.Hun måtte undersøke om liket var trygt festet, og hvisikke, sørge for at det ble det, og så komme seg oppav vannet og rapportere funnet. I lommen på våtdrak-ten hadde hun bestandig liggende en liten lommelykt.Hun tok den ut, svelget i seg den stigende panikkenog innprentet seg at man noen ganger bare var nødttil å trosse seg selv, og så dukket hun under.

23

Ingenting. Bare et stummende mørke ikke enganglyset fra lommelykten maktet å trenge gjennom. Også en virvlende masse av grønt og brunt, lys og skygge,hvor det var umulig å skjelne noe fra hverandre.

I tillegg var lydene fra vannet så mye sterkere hernede. Elven der oppe plasket, surklet og suste, mensher nede minnet lydene mer om strømming, tappingog klukking. Under overflaten hørtes det ut som omelven var levende.

Det var som om underlige og fremmede formerstrakte seg mot henne. Det svarte treverket fullt avskjell i en av bryggepålene. Noe som sveipet over an-siktet hennes. Hun knep munnen hardt igjen – haddeikke tenkt å skrike. Hvor var liket? Der, med vei-vende armer og flagrende tøy. Lacey førte lommelyk-ten opp og ned langs den svevende skikkelsen. Elvengikk høyt, og liket ble helt nedsenket under vann. Nåvar det som om de tomme øyehulene stirret rett påhenne. Gode gud, som om ikke marerittene hennesvar ille nok allerede.

Ikke tenk, bare gjør det! Lys med lykten og finn ut hvadet er som holder det i ro.

Der, ja! En av tøyremsene var surret stramt rundtpålen og holdt liket på plass. Den så ut til å sitte godt.

Fortsatt med luft igjen i lungene tok Lacey seg opptil overflaten igjen og speidet forbi liket mot bredden.Ingen strand – vannstanden var for høy – men hun varuansett nødt til å komme seg på land. Bryggen overhenne var stort sett intakt, men for høy til at hunkunne nå den. Hennes eneste mulighet var å klamreseg fast til en av kryssbjelkene til hjelpen kom. Noenmeter unna var det en som så ganske robust ut.

24

Hun begynte å svømme mot den mens hun stadigså seg tilbake for sjekke at liket ikke hadde flyttet påseg. Det ble værende på samme sted, men lot til åha vridd seg rundt for å følge med på henne der hunsvømte vekk.

Kryssbjelken kom til å holde en stund. Oppe avvannet fikk hun av seg selen rundt skuldrene. I en litenvanntett pung inntil korsryggen lå mobilen hennes;Ray insisterte på at hun skulle ha den med seg.

Han svarte med en gang. «Går det bra med deg,jenta mi?»

Lacey fortsatte å stirre på tøyremsene som flommetut fra bryggen. Gjennom bølgene så hun i glimt liketsrunde, månelignende hodeskalle.

«Lacey, hva er i veien?»Det var ingen i nærheten, men hun følte likevel

behov for å snakke lavt. «Jeg har funnet et lik, Ray.Ved King’s Wharf. Det er festet til bryggen.»

«Har du kommet deg opp av vannet? Er du trygg?»«Ja da. Og tidevannet har snudd. Så ingen fare.»«Liket er sikret?»«Ser sånn ut.»«Ti minutter.»Han hadde lagt på. Ray hadde jobbet for marineav-

delingen for mange år siden og visste hva et lik i elveninnebar. I likhet med Lacey bodde han og kona på enbåt som lå fortøyd i Deptford Creek ikke langt unna.Ti minutter var et knapt anslag; han hadde ikke mulig-het til å nå hit på under tjue minutter. I mellomtidenmåtte hun sørge for å holde seg varm.

Det var lettere sagt enn gjort når man holdt seg fastmellom to trebjelker, med vannet jevnt plaskende mot

25

anklene. Storbritannia hadde de siste to ukene opp-levd en av historiens lengste hetebølger, men det varfremdeles tidlig på morgenen, og solen hadde ennåikke nådd sørbredden.

Under henne skvalpet vannet rundt bryggepåleneog laget små virvelstrømmer. Den døde kvinnen sånesten ut som hun danset der bølgene lekte medhenne så tøyet struttet ut som et flagrende skjørt.

«Hei!»Lacey holdt på å besvime av lettelse. Hun hadde

ikke ant hvor anspent hun hadde vært. Ray måtte hafløyet for å ha klart å komme hit så – rolig nå! Hunkjente bjelken under seg gi så vidt etter.

Men ingen Ray var å se. Ingen liten, flittig motorsom tøffet mot henne, ingen rynkete gammel båtførersom myste mot solen. Likevel hadde hun i et brøkdelssekund fått en overveldende fornemmelse av noen an-dres nærvær. Hun var sikker på at hun hadde hørtvedkommende rope til henne.

Hun strakte seg opp. Det var ingen på bredden.Hun kunne høre biler, men langt unna. Ingen lyder avsykkelhjul eller joggere. Det var riktignok trafikk påelven, men ingenting i noen slags nærhet.

Der var han endelig, kom kjørende mot henne såfort den tjue hestekrefters motoren tillot.

Hun tok imot fanglinen han rakte henne, og for-tøyde båten før hun klatret ned.

«Ta på deg disse.» Han slengte til henne en pose.«Det er en patruljebåt oppe ved Limehouse. Den errett rundt hjørnet. Men nå til svømmingen. Du og jegvar ute på elven i båten min da du fikk øye på liket.»

Lacey nikket mens hun skrelte av seg våtdrakten

26

og gjemte den i posen. Svømming i tidevannsdelen avelven var straffbart – også om man ikke samtidig varmedlem av marineavdelingen.

«Går det bra med deg?» spurte Ray idet politibåtensvingte opp.

«Ja da,» sa hun.Båtføreren var en ung betjent ved navn Scott

Buckle. Han kikket bort på Lacey og vinket.«Sånt som hører med til jobben,» sa Ray lavt til

henne. «Det kommer ikke til å bli det siste du trekkeropp.»

«Jeg vet det.»«Det er en grådig elv. Folk er ikke oppmerksomme

nok, blir litt uforsiktige, og så er det gjort.»Men for nesten et år siden hadde elven vist seg

nådig. Den hadde latt henne unnslippe, noe som mu-ligens var grunnen til at hun ikke fryktet den nå.«Dette var ikke elven.» Hun så kollegaene dytte i liketmed båtshaker. «Og de kommer ikke til å få tak i detmed de der. Det er nemlig knyttet hardt fast rundtbryggepålen.»

«Det vet du ikke,» sa Ray. «Du kan umulig vite det,med mindre du har dukket hodet under. Vær så snillog ikke si at du har gjort det.»

«Hun havnet ikke i elven ved en ulykke,» sa Lacey.«Hun er reivet inn med tøy som en mumie.»

Ray sukket. «Herregud, Lacey. Hvordan får du dettil?»

3

Svømmeren

I skyggene holdt den andre svømmeren seg musestille.Solen nådde ikke helt inn hit, men de glitrende båtenemed sine øredøvende motorer kom innimellom farlignær. Og lys hadde de, disse mennene som trodde deeide elven, kraftige søkelys som kunne finne hvem detskulle være, selv i den mørkeste avkrok. Så hold degi ro helt nede ved vannflaten og ikke se opp, det vartrikset. De kom til å ta hodet ditt for ugress på tre-verk, og armen din for en grein som var blankskurt avvannet og bleket av solen.

Anya var blitt funnet. Svømmeren kunne se hennenå, med tøyremsene drivende ut i vannet som på le-ting etter en forgjeves utvei. Snart kom det til åkomme flere båter. De kom til å heve henne opp avelven, utsette den stakkars herjede kroppen hennesfor solen, dytte i henne, pirke i henne med fingreneog utstyret og øynene sine.

Kvinnen som svømte som om vannet var hennes na-turlige element, ble hjulpet om bord i en av de størrebåtene. Hun ble løftet så lett som bare det. Hun såliten og sped ut i forhold til hvor sterk og rask hunvar i vannet. Vinden grep fatt i håret hennes, som al-

28

lerede var i ferd med å tørke i solen, og det fløy utbak henne som et signalflagg. Mennene kom til å tamed henne vekk også. De trodde tross alt at hun varen av dem. De hadde ingen anelse om hvor mangehemmeligheter hun skjulte.

Kvinnen med håret snudde seg, og et øyeblikk sådet ut som hun så rett på svømmeren. Det hadde værtnære på nå nettopp. Et øyeblikk var det kun flaks somhadde hindret dem i å komme ansikt til ansikt.

Alt berodde egentlig på flaks. Noen ganger var manheldig, andre ganger ikke. Etter litt mer tid – dagereller kanskje bare timer – ville vannet ha kledd avAnya, tidevannet og strømmen ville ha satt sitt merkepå henne, og hun ville bare ha blitt nok et offer forelven. Hvis kvinnen med håret ikke hadde vært ute ogsvømt i dag tidlig, ville Anya trolig ikke ha blitt funnetmens historien hennes fremdeles kunne fortelles.

Alt kokte ned til flaks. Det var flaksen det sto og faltpå. For hvis Anya snakket til dem, kom de til å finnede andre også.